Verdien av barnslige aktiviteter

Klassekampen Cecilie Sachs Olsen, Cecilie Sachs Olsen, Kurator For Oslo Arkitekturtriennale 2019

Arkitektur Cecilie Sachs Olsen

Arkitektur Cecilie Sachs Olsen 3. oktober skriver kunstkritiker Andreas Breivik om Oslo arkitekturtriennales puslete, infantiliserende og uambisiøse undersøkelse av hvordan arkitektur kan bidra til en samfunnsendring hvor menneskets og naturens velferd prioriteres over økonomisk vekst. Breivik ser seg nødt til å spørre om triennalen mener alvor. Han observerer en rekke utroverdige og ubrukelige objekter som er stikk i strid med nedvekstidealet. Nedvekstsamfunnet kan ikke ta seg råd til å produsere dårlige ideer, hevder han, og etterlyser fullt utviklede ideer. Breiviks innlegg er en glitrende illustrasjon av nettopp de problemene triennalen adresserer. Økonomisk vekst har blitt et mantra det er nærmest umulig å rokke ved uten å bli møtt med krav om konkrete og pragmatiske løsninger. Dette kravet har urovekkende politiske og kulturelle konsekvenser da enhver kritikk basert på et ønske eller begjær om å endre samfunnet risikerer å bli nøytralisert og bagatellisert som urealistisk eller naivt. Det er ikke tilfeldig at Greta Thunberg blir fremstilt som ‘et arrogant barn’ i forsøket på å opprettholde autoriteten til de økonomiske interessene hun angriper. Når pragmatiske løsninger er en forutsetning for at samfunnskritikk skal kunne tas alvorlig, står vi ovenfor en bekymringsverdig utvikling som reduserer muligheten til å kunne forestille oss endringer. Samfunnet er en prosess, ikke et produkt. Et endret samfunn kan derfor ikke defineres på forhånd. Likeledes fungerer ikke en samfunnskritikk innenfor parameterne til et eksisterende samfunn, da det nettopp er disse parameterne kritikken utfordrer. Dette blir klart når vi ser på Breiviks kritikk av Oslo arkitekturtriennale. Når han kritiserer leketøyene, soppsankingen og treplantingen for å være «barnslige fritidsaktiviteter» posisjonerer han seg nettopp i samsvar med industrialismens fokus på arbeid og produktivitet som eneste gyldige samfunnsbidrag. Et sentralt aspekt ved nedvekstbegrepet er imidlertid å se verdien av aktiviteter som bidrar til samfunnet på andre måter enn ved å bidra til økonomisk vekst, for eksempel ved å etablere nye sosiale relasjoner gjennom lek og ved å kultivere vår forståelse av og forhold til naturen. Det tar tid å sette seg inn i den kompleksiteten som utgjør en samfunnsendring, og tid for fordypning er en mangelvare i pragmatikkens tidsalder. Breivik har ikke hatt tid til å sette seg inn i de komplekse spørsmålene rundt industrialismens individualisering av husarbeid som støvsugeren med tre slanger setter fokus på. Han har heller ikke hatt tid til å utforske prosjekter som «Two-thousand years of non-urban history» og «Boom/bust» som setter fokus på livet i distriktene fremfor i byene. Prosjektene i utstillingen i Nasjonalmuseet – Arkitektur er mange, det er også prosjektene i triennalen for øvrig. Her finnes ikke ett pragmatisk svar på dagens problemer, men et bredt spekter av både pragmatiske og utopiske alternativer som ikke bare utforsker hva som er, men også hva som er mulig. eva@oslotriennale.no

Cecilie Sachs Olsen, Cecilie Sachs Olsen, kurator for Oslo arkitekturtriennale 2019