Toxic Town II?

<p>Da alle bygninger var revet og fjernet, ville kommunen utvikle det gamle industriarealet som ledd i byutvikling. På bedriftsområdet var det deponert enorme mengder giftig farlig avfall. Dette avfallet måtte fjernes før arbeidet med fornyelse av området kunne starte. Det giftige avfallet ble gravd opp og flyttet til en ny avfallsgrop utenfor byen. Avfallet ble transportert i åpne lastebiler. Søl fra lastebilene endte opp som giftig flyvestøv som skadet befolkingen gjennom innånding.</p><p>I Kristiansand deponeres det også farlig giftig avfall. Fædrelandsvennen har i flere reportasjer beskrevet hvordan giftig slam fra Nikkelverket deponeres i store fjellhaller under Dueknipen. Årlig dumpes store mengder, om lag 15.000 tonn, i store basseng. Transporten skjer gjennom et system av tuneller som bærer preg av søl fra avfallet. Fargen på avfallet er oransje og kan tydelig gjenkjennes fra bilder i reportasjene. Når dette sølet tørker og virvles opp, vil det representere en fare for mennesker ved innånding. Innånding av støvet kan føre til kreft, til endret arvestoff samt mulighet for skade på ufødt liv i mors mage.</p><p>Det finnes ikke noe som heter tett fjell. Regnvann siger inn i fjellhallene under Dueknipen. Det er ni haller i alt. Vannet må samles opp og renses for faste og vannløselige giftstoffer før det pumpes ut i byfjorden. Og dette tar aldri slutt! Så lenge det giftige avfallet er deponert i fjellhallene, må sigevannet renses. Til evig tid! Den dagen Nikkelverket avslutter sin virksomhet i Kristiansand må kommunen overta denne arbeidsoppgaven.</p><p>Det finnes et alternativ til deponi. Vi leser stadig om moteord som sirkulær økonomi, fra avfall til verdi, avfall er ressurs på avveier o. l. Teknologinettverk får statlige midler til å kartlegge, analysere og vurdere alternativer til deponi av avfall. Mange gode rapporter er skrevet om temaet. Men lite er gjort i marken.</p><p>Det er nå snart ti år siden Patentstyret godkjente et patent på en løsning som omdanner det giftige og farlige avfallet fra Nikkelverket til salgbart metall. Teknologimiljøet i Kristiansand har kjent til denne muligheten siden 2016. Den gangen var den fjellhallen som nå snart er full, tom. Ingen har hatt interesse av å løfte fram dette valgbare alternativet. Det er lineærøkonomi og deponi som gjelder.</p><p>Patentet går ut på å omgjøre det vannholdige slammet til tørre kuler som kan mates inn i en smelteovn. I smelteovnen gjenvinnes jern og nikkel, i et produkt som kalles nikkel råjern. Det er salgbart og noteres på metallbørsen London Metal Exchange. Avfallets giftstoffer er ødelagt og gjenfinnes som ufarlige bestanddeler av metallet. Nikkel, men også jern, er metaller som det blir stadig mindre av på jorden. Gjenvinning av de verdifulle elementene i avfallet fra Nikkelverket er derfor meningsfylt og ressursvennlig.</p><p>Det farlige avfallet fra Nikkelverket har også en egenskap som kan utnyttes. Det er tiksotropisk, slik som kvikkleire. Hvis det utsettes for vibrasjon eller mekanisk påkjenning blir det flytende. Det kan derfor være mulig å utvikle en prosess som gjør gammelt lagret avfall fra nikkelproduksjonen flytende og pumpbart. Da vil man kunne tømme eksisterende fjellhaller og sørge for at problemet med sigevannet forsvinner.</p><p>Vi må snart slutte å gjemme bort farlig avfall for evigheten, og overlate til våre barn og barnebarn å finne løsninger på problemet.</p><p>Deponi av farlig avfall er ikke morgendagens løsning. Det er heller ikke dagens løsning. Det er gårsdagens løsning!</p><p><p>farlig avfall</p><br><br><br>Sitat: BILLEDTEKST: Det vannholdige slammet kan omgjøres til tørre kuler som kan mates inn i en smelteovn. I smelteovnen gjenvinnes jern og nikkel, i et produkt som kalles nikkel råjern, skriver forfatteren. Bildet viser nikkel råjern gjenvunnet fra farlig avfall. Foto: Knut Henriksen BILLEDTEKST: